Skjebnen tok min søster og mitt forbilde

Noen personer og opplevelser former ens liv mer enn andre ting. En som har vært viktig med tanke på hvem jeg selv er på godt og vondt, er min søster. Hun er fem år eldre enn meg, men lever dessverre ikke et normalt og godt liv. Hun er innlagt på en psykiatrisk avdeling, og vil nok aldri komme ut derfra.

De som jobber der, gjør så godt de kan. Det er slettens ikke deres skyld at hun ikke har det godt. Hennes liv tok en dramatisk og vond vending for flere tiår siden, og enkelte ting er så traumatiske at man ikke klarer å legge det bak seg uansett hvor mye man ønsker.

 

Et sjeldent musikalsk talent

Min søster Kari, var et sjeldent musikalsk talent. Allerede som småbarn, ble det tydelig for alle. Hun kom derfor i musikalsk barnehage, og holdt sin musikkinteresse ved like helt til hun var ferdig med grunnskolen. Da begynte hun på musikklinjen ved U. Phil videregående skole i Bergen, og gikk ut samtidig med Torhild Sivertsen  Musikkbransjen i byen var enige om at Kari og Torhild var omtrent like flinke, og tingene kunne ikke sett lysere ut. Hun begynte så i operalære, og ble samtidig svært politisk aktiv i RV. Det var da hun fant ut at hun skulle reise til Afrika og bygge skoler for fattige barn med Den reisende folkehøgskole.

 

2 kroner dager

Der måtte alle leve for to kroner dagen, og man hadde på ingen måte et liv i luksus. Vi i familien hjemme, passet på å sende henne kartonger med mat. Det var svært populært. Hun sendte til gjengjeld brev og bilder hjem til Norge, slik at vi kunne se hvordan hun hadde det. Dette var før internett kom. Så begynte ting å gå galt.

Hun fikk malaria, og ble dødssyk. Hun ble til slutt så svak at man flyttet henne fra et lokalt sykehus i Guinea Bissau, og innkvarterte henne i et privat og fasjonabelt hjem. En fra skolen passet på henne hele tiden. Hun veide nå bare noen og førti kilo.

Mens hun lå der og prøvde å samle krefter og bli frisk, tok tingene en enda verre retning. Noen gjorde innbrudd i huset en natt, og to menn voldtok henne mens de holdt en knust flaske mot strupen hennes. De tvang han fra skolen til å se på. Hardt medtatt ble hun nå sendt tilbake til Norge. VG fikk snusen i saken, og skrev om det. Oppmerksomheten hun fikk ble en dobbel påkjenning, men min søster var sterk.  Det var nok også en viss trøst at de tok ugjerningsmennene og ga dem lange straffer. De hadde sagt at de trodde Kari var fransk, og at de hatet franske folk. Retten så ingen grunn til å se på det som en formildende omstendighet.

 

Sosialantropologi

Jeg lå på altanen hjemme og solte meg og sov, da jeg plutselig kjente noen som kilte meg under nesen. Jeg kommer aldri til å glemme det synet som møtte meg. Der sto min søster, brun og flott som få, men samtidig radmager. Hun hadde kommet tilbake til Bergen uten å varsle noen, så gjensynsgleden var stor.

Jeg husker jeg følte et svartsinne da hun fortalte hva hun hadde opplevd, og min umiddelbare reaksjon var å komme med en rasistisk uttalelse. Da ble min søster sint på meg. Hun leste meg teksten og forklarte at det ikke var deres hudfarge som var skyld i det som hadde skjedd. Deretter satt hun i gang med å fortelle om alle de gode og ekte, afrikanske menneskene hun hadde blitt kjent med i Guinea Bissau.

- De er så snille og flotte mange av dem, at du burde reise dit selv en gang og se det med egne øyne, sa hun.

Hun satt i gang med å studere sosialantropologi, sang med noen band rundt omkring, og begynte å jobbe som ekstravakt på Sandviken Sykehus. Selv etter hendelsene i Afrika så hun seg altså i stand til å hjelpe andre mennesker i nød. Er det rart jeg så opp til henne?

Bange anelser

Så en formiddag kom hun innom meg. Hun sa at hun hadde en dårlig følelse, og ikke trodde det var lurt å gå på jobb. Hun hadde blitt satt på en sikringspasient som hadde begått grove voldshandlinger mot sin mor, og til tross for at de frem til nå hadde hatt en fin tone, følte min søster at noe var galt.

Det var sommer og fint vær, så jeg foreslo at hun skulle kjøpe med seg en is til ham og prøve med positivitet. Det skulle jeg aldri gjort. To timer senere ringte de fra Haukeland sykehus og ba meg om å komme. Min søster lå på operasjonsbordet, og ville muligens ikke overleve.

Hun hadde gjort som jeg hadde foreslått, og kjøpt en is til ham. Han hadde pakket den rolig ut, slengt den i gulvet, og skreket "mor" til henne. Så hadde han slått til henne med all sin kraft, og vi snakker nå om en mann på to meter som veide over hundre kilo. Kjeven ble slått ut av ledd, knakk, og tennene ble slått inn i munnen hennes. Da jeg så henne, begynte jeg å kaste opp og gikk rett i gulvet. Jeg kom meg på beina igjen, og tok hånden hennes som bare lå der. Tårene mine rant. Ansiktet hennes var borte.

- Så, så, hvisket hun til meg.

- Det skal nok gå bra Anna.

Det gikk femten år før hun fikk noen form for erstatning. Da jobbet Haakon B. Schröder i Bergensavisen, og han skrev om saken. Det måtte altså mediaoppmerksomhet til før Fylkesmannen slo gjennom og ryddet opp. I mellomtiden hadde livet hennes falt totalt i grus.

Det er dessverre ikke en lykkelig slutt på denne historien. På mange måter føler jeg at min søster er død for lenge siden. Hun er ihvertfall ikke den hun en gang var. Men jeg ser fremdeles veldig opp til henne, og jeg vil alltid fortsette å kjempe for rettferdighet slik hun gjorde det. Sånn sett har ikke alt vært forgjeves.

Glad i deg kjære Kari. Skulle virkelig ønske at tingene var annerledes enn de er.

"Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor."

(Karen Blixen)

 

 



14 kommentarer

Stine-Mari

05.02.2011 kl.20:39

Så forferdelig! hun virker som en fantastisk person som det skjedde mye fælt med, jeg ønsker dere og familien deres alt godt.

Elisabeth urø

05.02.2011 kl.20:50

Dette var en meget sterk historie. De gode,snille menneskene som setter andre sin lykke foran sin egen er ofte "jaget" av de som tilhører den andre kategorien. Slik har det vært siden i evig tid.

Det burde ikke vært slik,det er vi nok alle enige i.

Jeg syntes at det er flott at du forteller dette for din søster. Kanskje du bør tenke på å utgi en bok om emne. Du gjenforteller historien hennes på en spennende måte.

+

05.02.2011 kl.23:41

Wow! Du er tøff som skriver om historien til søsteren din!

Waffeldesign.

05.02.2011 kl.23:51

Interessert i å være en av de første ute med noe som kan bli stort?

Sjekk ut www.waffeldesign.blogg.no !

Takk ^^

ett

05.02.2011 kl.23:56

Dritbra blogg <3 Hyggelig med en kommentar tilbake <3

sara

06.02.2011 kl.01:10

Tusen takk for dette innlegget. Det som har skjedd er tragisk og urettferdig, ingen mennesker fortjener å oppleve noe så grusomt som dette.. Synes det er fint at du skriver om dette, jeg har selv opplevd at et familiemedlem endret seg totalt etter en grusom hendelse. Den personen er også innlagt på psykiatrisk sykehus. Fortsett å gjøre en god jobb på bloggen din, og igjen, tusen takk!

:)

hestiaverden

06.02.2011 kl.01:50

Så skremmende tilfeldig livet er... Jeg var fjorten år og rasende på mine foreldre som nektet meg å redde verden med "Den reisende Folkehøgskole"...

Elin

06.02.2011 kl.02:08

Dette var utrolig sterk lesning,tårene rant her. Livet blir desverre ikke slik det burde blitt for alle. Søstera di høres ut som en nydelig person med et hjerte for andre og hun er heldig som har deg til å fortelle denne historien. Ingenting er bedre enn åpenhet rundt temaer som fortsatt er tabuer. Psykiatri er fortsatt veldig tabubelagt så godt og se at du skriver om det.Du er modig !!!!!

Cecilie

06.02.2011 kl.08:46

Nei, herregud....dette var faktisk noe av det aller verste jeg har lest noensinne..... nærmest uvirkelig. For en ekstrem beundring jeg fikk for din søsters mot og gode hjerte. Desverre er det som regel de som kommer ut for det verste - livet er sannelig urettferdig til tider, men av og til er det så urettferdig at man bare vil grine og kaste opp i flere uker.

Dette innlegget kommer jeg aldri til å glemme, aldri.

Du er en utrolig søster, det står uendelig respekt av både deg og Kari og jeg ønsker dere begge et enklere liv fremover, om det i det hele tatt er mulig.

- Cecilie

Anna Kathrine Eltvik

06.02.2011 kl.11:03

Takk for mange rørende og gode kommentarer. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Det er ikke lett for noen i familien å forholde seg til hennes skjebne, men jeg håper at åpenheten rundt det som har skjedd, kan hjelpe andre som har opplevd lignende. Det hjalp ihvertfall meg å få det ned på "papir"...
Så trist.. :'/ fikk tårer i øynene da jeg leste det.

Mariann Johansen ♫♥♫

07.02.2011 kl.18:22

For en utrolig sterk historie! Og så forferdelig det må være for dere å se at livet hennes ble ødelagt på denne måten. Jeg håper det går så bra som mulig med søsteren din, og med dere i familien. Det er bra hun får hjelp.

Anna Kathrine Eltvik

08.02.2011 kl.06:12

@xRaaawr: Veldig trist. Enda tristere er det at enkelte har hatt det travelt med å dekke over saken hennes. Hun burde fått erstatning mye før...

@Mariann: Takk for fine ord. Ja, det har vært tungt. Trøsten er å vite at de som er rundt henne i dag, gjør så godt de kan.

stine.

15.05.2011 kl.19:47

Takk for at du deler denne historien med mange andre, denne skulle vert fortalt for lenge siden.

Jeg tenker mye på Kari, jeg har besøkt henne og ringt henne,ikke alle dager er like for henne.

Kari er en kjempe venninne for oss alle som er oppvokst med henne,vi fant på masse sprøtt sammen. Kunne skrevet mange sider om kari.

Vi tenker på deg:-)

klem fra meg.

Skriv en ny kommentar

Anna Kathrine Eltvik

Anna Kathrine Eltvik

44, Bergen

Da jeg var liten, likte jeg å kikke i motebladet Vogue hver gang mamma kjøpte det. Derfor var det ikke rart jeg drev og tegnet vakre kjoler i skolens tegnetimer. Faktisk vurderte jeg å bli motedesigner, og søkte meg nesten inn på Kunst- og håndverkskolen i Bergen. Skjebnen ville det annerledes, og i dag er moteinteressen bare på et hobbyplan. Håper at denne bloggen kan være til inspirasjon og glede, noen større ambisjoner har jeg ikke.

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits